Forfatter ønsker å være anonym
Jeg er en 34 år gammel mann, kristen og har vært avhengig av porno.
Jeg har sittet utallige timer foran skjermen og sett, og sett, og sett. Tenkt; «Nå må jeg virkelig legge meg» og så sett en time til. Sett filmer, videoklipp og bilder av mennesker som har sex. I timevis. Faktisk i årevis. Hjemme, på hybelen, på skolen, på arbeidsplassen og på mobiltelefonen. Jeg har sett på porno i friminutter, om natten, på morgenen, faktisk rett før jeg skulle opp på en scene og lede lovsangen i kirka mi!
Livredd for å bli avslørt
Jeg har vært forferdelig opptatt av sex. Og ved hver eneste anledning hvor jeg har sett på, har jeg vært livredd for å bli tatt på fersken. Å bli avslørt. Oppdaget midt i akten. Hatt lyden helt av eller nesten helt av, slik at jeg i det minste fikk høre litt stønning. Jeg har lært meg alle triks for å skjule spor. Slette logg, bytte passord osv. Der og da, mens jeg så på, mens jeg masturberte, var det så flott. Så godt! Så deilig! Jentene på skjermen var jo mine. De likte meg! De stilte aldri krav, var aldri kritiske eller slemme. De bare var der, uten forpliktelser. Det var så enkelt og så fint.
Men umiddelbart etterpå, ble det fryktelig vondt. Det var så skammelig! Det slo aldri feil; etter hver gang følte jeg meg totalt verdiløs. «En kristen skal ikke holde på slik!», tenkte jeg. Jeg følte meg som den eneste i verden som gjorde noe slikt. Hva ville folk tro om de visste? Hva ville jeg ikke tape om dette kom ut? Hvem ville i det hele tatt ha noe med meg å gjøre? Derfor måtte jeg holde det helt for meg selv. I flere år. Det ble ganske tungt å holde noe sånt inne år etter år.
Det finnes løsninger
Hvis du leser dette og kjenner deg litt igjen: ikke fortvil! For det finnes løsninger. For meg begynte det med at jeg tok kontakt med en mann jeg visste om. Når jeg skriver det, vet jeg av egen erfaring at mange som leser dette og som kjenner seg igjen i min situasjon, vil tenke: «Det er uaktuelt! Ikke tale om at jeg forteller dette til noen som helst!»
Sånn tenkte jeg også, i mange år. Men like ofte tenkte jeg; «Nå må jeg snart snakke med noen, for sånn her kan det bare ikke fortsette.» Mannen jeg tok kontakt med kjente jeg ikke. Vi hadde vært i samme kirke og jeg visste at han hadde undervist om sånne temaer på en bibelskole, men mer en det visste jeg ikke. Og på en måte gjorde det saken mye tryggere. Han hadde ikke noe med meg å gjøre og jeg hadde ikke noe med han å gjøre. Men vi var begge menn, med de samme driftene, de samme behovene, bare at han hadde levd lengre enn meg.
Befriende samtale
Jeg sendte en epost, eller sendte en tekstmelding, jeg husker ikke helt hvordan jeg tok kontakt. Men det endte i hvert fall med at vi avtalte å møtes hjemme hos meg en ettermiddag. Så på mitt eget kjøkken satt jeg plutselig overfor en mann jeg ikke kjente å skulle fortelle ham en mørk og fæl hemmelighet ingen hadde hørt meg fortelle før! Og det rare var at det var helt greit! Det er klart at jeg var nervøs, men langt mindre enn jeg hadde fryktet jeg skulle være. For nå var det så nært å bli bedre. Nå skulle jeg tørre det jeg hadde grua for i mange år! Og det gikk så bra! Han ble ikke sint, ikke skuffa, ikke fordømmende, ikke oppgitt, ikke lei seg, ikke slem, spurte ikke om mange detaljer, gravde ikke i mitt privatliv, ga meg ingen skyldfølelse (den hadde jeg nok av fra før!), men var bare lyttende. Han lot meg fortelle akkurat så mye som jeg ville. Og da jeg var ferdig sa han noe jeg visste fra før: ”Sexdriften er noe av det sterkeste som fins her i verden!» Men det jeg ikke ante var at flere enn meg kjente på den driften! At han, en voksen mann, sa at han kjente på de samme driftene som meg, han som var gift og alt – det gjorde så godt!
Så enkelt og godt
Så snakket vi videre om flere andre ting rundt sex, porno og tro. Til slutt ba vi til Gud sammen. Det var så udramatisk, så enkelt og så godt å få tilgivelse. Nå endra selvsagt ikke alt seg etter én samtale. Om jeg hadde trodd det, hadde jeg vært rimelig naiv. Det hendte fortsatt enkelte ganger at jeg falt for fristelsen å se på porno igjen. Men det som endra seg var frykten. Frykten for at jeg var den eneste, frykten for å bli oppdaga, frykten for at det ikke fantes håp, frykten for at jeg aldri skulle klare å slutte. Trollet var ute i sola. Det fantes plutselig håp, og i dag er jeg fri.
Artikkelen er tidligere publisert på GuttogJente og i Mot Målet og er gjengitt med tillatelse av UIO
