«Streite, kristne ungdomsleder, vær så snill å undervise om seksualitet.» Dette skriver Ashleigh Hull i en blogpost på nettsiden Living Out. Hull kjenner selv tiltrekning til begge kjønn og er en kristen kvinne som har latt troen sin sette føringer for hvordan hun lever.
Samtalen rundt seksualitet i kristne miljøer er nærmest blitt kneblet av spørsmål rundt samliv og kjønn. Det er mange som lever i den tro at om vi underviser om seksualitet ut fra et bibelsk kristent perspektiv, pålegger vi mennesker unødig lidelse. Det finnes mange historier som bekrefter noe annet. Historier som vitner om nære, trygge og intime ikke-seksuelle relasjoner mellom mennesker. Å være en kristen handler først og fremst om å være en disippel, på alle områder av livet. En etterfølger av Jesus er derimot ikke fritatt for lidelse om du er streit, trans eller kjenner tiltrekning til samme kjønn. Hele vår kristne tro og frelsesverk er dypt forankret i en som måtte og ville lide for oss alle.
Samtalen blir ytterligere kneblet av stemmer og organisasjoner som med stor frimodighet forventer at hele den kristne historien, troen og kirken skal endres for at de skal kunne leve ut sine følelser. I dette landskapet er også liberale holdninger til samliv og kjønn pakket inn i konservative verdier som trofasthet og forpliktelse, med støtte fra profilerte teologer. Dette er det som Det nye testamentet kaller for vranglære, som må avvises.
Kroppen, med alt hva den er, har sitt opphav i det usynlige, hos Gud. Derfor er vi i stand til å gi og motta kjærlighet og har i oss dype lengsler etter nærhet. Vår verdi er gitt, ikke noe vi må etterstrebe eller fortjene. Kroppen er i seg selv meningsfull og det ligger en dypere mening, mere enn bare i vår biologi, i at vi er skapt som mann og kvinne. Vi er et bilde på vår skaper, kalt til å gi Gud ære som mann og kvinne. Kroppen blir også i kristen tradisjon og teologi brukt som et bilde på kirken.
Så når ledere stemmer, fatter vedtak og konspirerer mot skaperordenen ved å gå i takt med den rådende samfunnstrenden, går kirken til grunne, hennes kraft visner og på frukten vil det kjennes. Det nydelige er at kirken har en iboende kraft til oppstandelse og har vist sin styrke under press og forfølgelse gang på gang. Vi som tror, følger en mann som ble korsfestet for hva han sa og hva han gjorde. Han inviterer oss til en «ny fødsel» og til å leve som et nytt menneske. Dette stiller oss overfor hvilke valg vi tar med vår gamle, falne kropp. Gjennom dette «nyfødte» mennesket kan vi forstå dybden av at vi er skapt til mann og kvinne, og at ekteskapet mellom disse alene er rammen for det seksuelle samlivet.
Vi kristne kan fritt og med stor frimodighet formidle en bedre historie om kropp, intimitet og seksualitet. Vi har en historie som rommer hele mennesket. Også i møte med vanskelige og sårbare spørsmål er vi kalt til å ære vår skaper. Derfor er det avgjørende med åpne og ærlige samtaler over tid i trygge, nære relasjoner. Jesus stilte aldri spørsmål ved noens verdi, han oppsøkte i stor grad de som levde på siden av samfunnet og møtte deres lengsler med verdighet og sannhet. Dette er gode nyheter for Ashleigh Hull, som frimodig deler sine erfaringer. Derfor vil også jeg være frimodig med min tro, fortsette å lage podkast hvor disse historiene blir formidlet, delta i større prosjekter i bredden av kristen-Norge hvor vi utvikler ressurser, være med i den offentlige debatten, men først og fremt møte mennesker med en bedre historie.
Kommentaren kan fritt benyttes med kildehenvisning.
