Jeg er privilegert. Jeg har aldri måttet delta i en reell krig. Likevel har jeg trent for krig og er stadig på det noen vil kalle krigsstien.
2429 Lundh sto det på skapet mitt på Madla rekruttskole i 1992. Jeg lærte å marsjere, pusse våpen, strekke laken og utføre en rekke oppgaver jeg den gang ikke forsto verdien av. En ganske gjennomsnittlig ung mann, selv om jeg som 19-åring hadde lovet troskap til en kvinne, til døden skiller oss ad.
Jeg står ved det løftet 35 år senere. Men jeg bærer arr. Jeg har plukket ut noen kuler. Og har blitt vist mye nåde.
I 1992 var jeg samtidig i startfasen av en svært reell krig. Helt uten kunnskap, våpen eller trening sto jeg på slagmarken. Det er en krig mange menn fører i stillhet. Den er knyttet til seksualitet, skam og flukt. Uverdighet, løgn og selvbedrag er blant fiendens mest effektive våpen. Gjennom dopamin og belønningssystemer, kortvarig nytelse forkledd som lindring, er dette i høyeste grad og kjemisk krigføring som former tankemønstre og graver dype spor i hjernen.
Det er lett å la seg blende av «våpenet» i denne krigen: pornografi. Men det er bare et giftig symptom. Det egentlige problemet sitter langt dypere i mennesket.
Det er flukten fra vårt originale design, skapt i Guds bilde.
For meg personlig var det én som vant denne krigen. Han heter Jesus Kristus. Det er ikke en from parentes, men selve grunnlaget for livet. For denne kampen handler ikke først og fremst om moral, men om identitet, herredømme og ansvar.
I 2025 publiserte Tro & Medier tall som viser at over halvparten av kristne menn over 16 år strever med pornografi, og at majoriteten av disse ønsker endring. Vi har arbeidet i denne «dødsskyggens dal» i over ti år. Gang på gang befinner vi oss bak fiendens linjer og har høstet mye erfaring. I møte med menn ser vi tydelig én ting: Identitet er avgjørende. Hvis ikke, behandler vi bare symptomer.
Jeg kan legge kjettinger på en traktor, håndtere både våpen og motorsag og jeg har reddet en jomfru i nød med rå vold. Det er ingen av disse tingene som definerer meg som mann. Men alt jeg gjør, gjør jeg i kraft av å være mann.
Mann er ikke en følelse. Det er heller ikke et kostyme eller noe en identifiserer seg som. Mann er et kall til ansvar. Samtidig må vi erkjenne at kirken tidvis har vansker med å snakke tydelig om dette. Ofte i et oppriktig ønske om å vise nåde. Likevel kan vi spørre om vi noen ganger har vært mer opptatt av å ikke støte, enn av å forme. På et samfunnsplan fremstår det som alt håp er ute, det bør definitivt utfordre den kristne mannen til å stå opp for sannhet.
Svarene finnes ikke først og fremst i det synlige, men i dypet av mannens hjerte. Vi lever ikke fra det synlige og innover, men fra det usynlige og utover. Når Gud taler, skapes liv. Når vi tror, ser vi klarere. Når vi fester blikket på det usynlige, står vi støtt i det synlige
Bibelen er ærlig også her. Historien om Job beskriver en mann presset til yttergrensen av hva et liv kan romme. Når alt raser, reagerer han slik mange menn gjør: han skyver ansvaret bort fra seg selv, i dette tilfellet over på Gud. Guds svar i Job 40 er alt annet en terapeutisk:
«Spenn beltet om livet som en mann. Nå vil jeg spørre deg, og du skal svare.»
Dette er ikke ment som en ydmykelse fra Gud, men som et kall.
Vi startet dette året med menn som har respondert på dette kallet. Menn som ønsker en varig endring i livet sitt og har erklært krig på et område av livet som kan være svært krevende. Æren og privilegert det er å kunne stå skulder til skulder med slike menn som i dette tilfellet våget å logge seg på vårt arbeid Online Brorskap er enormt. Sammen med oss, søker disse mennene å finne tilbake til sitt originale design. Dette er menn i alle aldre og sivilstatus, noen har familie og noen ikke, alle har i seg kraften av farskap og ansvar. Fordi de er menn.
Bibelen begynner ikke med mannen som kriger, forsørger eller problemløser, men som skapt i Guds bilde. Der begynner mannens identitet: i farskap og ansvar. Manndom er ikke selvrealisering, men selvutgivelse.
Når jeg rusler over tunet og inn på kontoret i garasjen en kald januarkveld og skal lede Online Brorskap er det i denne vissheten: Vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. (Ef 6.12)
Gjennom arbeid og tjeneste møter jeg mange unge menn som stiller ærlige og smertefulle spørsmål om retning, mening og verdi. Slående ofte mangler de mannlige forbilder i trygge nære relasjoner. Ikke influensere, men fedre. Menn som vet hvem de er, og derfor ikke bygger livet sitt på umiddelbar bekreftelse. Når jeg spør i en gruppe hva som gjør gutter til menn, er det ofte kvinner som gir de mest presise svarene. Ikke ideologiske, men eksistensielle svar: Lengsel etter trygghet. Etter styrke som bærer, ikke dominerer. Etter menn som står når det brenner.
Mannen blir ikke mann alene. Han formes i relasjon, ikke som hersker, men som den som frivillig bærer ansvar. Ikke for å finne seg selv, men for å gi seg selv bort.
Vi må inn i Guds hjerte og se hvem han er som Far.
Der ligger mannens identitet.
Jeg tror når mannen først finner sitt kall der – i Guds hjerte – kan både han og kvinnen puste fritt.
Godt fritt år!
Alexis Lundh
Leder HeltFri.net
Et arbeid i Tro & Medier
